Turgåing og naturopplevelser ble Tones (25) nye hobby da hun startet
i jobben som flyelektroniker på Brekstad.
– Jeg og flere kollegaer bestemte oss for gå Nijmegenmarsjen i Nederland sist sommer. Det førte til at vi måtte ha mange mil i beina på forhånd, sier 25-åringen.
Oslojente
Da Tone Haugen fikk valget mellom å jobbe i Bodø eller i Ørland, valgte hun sistnevnte. Hun vokste opp i Oslo, men innrømmer at hun langt ifra er noen byjente. Hennes store drøm var å bli fysioterapeut.
– Etter førstegangstjenesten begynte jeg å studere fysioterapi. Det ble for teoretisk for meg, så jeg søkte meg tilbake til Forsvaret, og der har jeg vært siden. Jeg hadde ikke i mine villeste drømmer trodd at jeg skulle bosette meg på Brekstad når jeg ble 25 år.
Oslojenta visste lite om Fosen før hun flyttet dit, men positive tilbakemeldinger om Brekstad fra bekjente, gjorde at hun ble tryggere på avgjørelsen.
– Jeg valgte omtrent i blinde, men jeg måtte ta sjansen. Jeg har ikke angret i ettertid.
I jobben som flyelektroniker, også kalt avioniker på fagspråket, arbeider hun med elektronikken om bord i jagerflyene på flystasjonen. Ifølge Tone er det en svært variert og utfordrende arbeidsdag med mye spennende som skjer. Utdanningen har hun tatt gjennom Forsvaret
– Det er et mannsdominert yrke. I jobben min er vi bare to jenter av 20 personer til sammen. Jeg trives veldig godt og miljøet er bra. Man må ha et åpent sinn og utvikle et filter for hva man skal ta seriøst og ikke, ler hun.
17 mil på fire dager
Ideen om å gå den nederlandske Nijmegenmarsjen ble tidlig luftet av Tones eldre kollegaer da hun startet i jobben på Brekstad. De siste årene har flere titalls tusen personer deltatt, og turmarsjen karakteriseres som verdens største.
– Det ble litt frivillig tvang, men det var like gøy å gå marsjen som det var vondt, sier hun.
I fire dager i strekk gikk Tone og flere kollegaer mellom åtte og ni timer hver eneste dag. Da de gikk i mål hadde føttene båret henne nesten 17 mil til sammen.
– Det var greit å ha et par kilometer fra Ørland på forhånd, ja.
Et halvt års tid med gåing og trening i forkant av marsjen, ble sakte men sikkert Tones nye hobby. Tidligere spilte 25-åringen håndball, men sluttet på grunn av en skade. Turgåing har hun derimot fortsatt med etter Nederland-turen.
– Jeg har gått overalt i Ørland-området.
Kriker og kroker og alle små landeveier. Målet har vært å prøve å gå en ny vei og rute for hver tur vi har gått, sier 25-åringen.
Kjøpte leilighet
En vanlig hverdag for Tone består av jobbing på flystasjonen mellom klokken halv åtte og halv fire. Etter endt arbeidsdag drar hun ikke langt for å komme seg hjem. Siden Tone flyttet til Fosen har hun nemlig bodd på 22 kvadratmeter i Forsvarets leir. Nå gleder 25-åringen seg til å få sitt eget hjem.
– Jeg og samboeren min har endelig kjøpt oss leilighet. Den er splitter ny og vi flytter inn om tre uker. Jeg tror det blir lettere å være en del av lokalmiljøet når man flytter ut fra leiren. Det blir godt å få et skille mellom jobb og fritid.
Samboeren Joakim (23) bor midlertidig i Linderud i Oslo, men planen er å pendle når sjansen byr seg.
– Vi har vært på utkikk etter leilighet en stund nå. Det er ganske dyrt å kjøpe her på Ørland. At jeg trives så godt her, gjorde at han var villig til å gi det en sjanse.
Han jobber i Forsvaret, og blir i Linderud i minst tre år. Joakim har vært på besøk og synes det er veldig fint her.
Bortsett fra å velge ut farger og montere møbler, ser Tone spesielt frem til å kunne nyte timene ved sin egen kjøkkenbenk. Det hun gleder seg aller mest til, er å lage hjemmelaget, internasjonal mat.
– Jeg har savnet én ting på Brekstad. Det er å kunne bestille billig take away-mat, og spesielt sushi. Når jeg flytter inn blir det nok mye hjemmelaget sushi.
– Sånt skjer ikke i Oslo
Tone beskriver seg selv som en person som heller foretrekker små, trygge steder enn storbyer. Selv om oslojenta liker at noe skjer rundt seg, mener hun at Brekstad har en perfekt størrelse, det er verken for stort eller for lite.
– En stor utvikling er på gang her, og mye skjer. På grunn av utbyggingen av flystasjonen, utvikles også lokalbefolkningen. Foreløpig har jeg alt jeg trenger av butikker og tjenester. Jeg har ennå ikke hatt behov for å ta turen til Trondheim, selv om jeg har venninner der.
Da hun først flyttet til Fosen ble Tone overrasket over åpenheten blant lokalbefolkningen.
– Folk er virkelig trivelige her. En eldre, ukjent mann sa plutselig hei til meg på butikken. I Oslo skjer ikke det. Man sier ikke hei til fremmede. Den lille tingen gjorde at jeg følte meg velkommen.
Ifølge Tone er det ikke utenkelig at paret fortsatt blir boende en god stund til på Brekstad.
– Jeg har lyst til å være en del av utviklingen. Jeg trives veldig godt med jobben jeg har, og jeg savner ikke storbyen. Jeg kan se for meg å bli boende her ganske lenge.